Det Gode Liv

Vi søker alle det gode liv. Det er konstant ved den menneskelige eksistens. Vi søker dog ikke det samme god liv, og vi søker det på forskjellige måter. Noen søker det i hardt arbeid, andre i ferie med god mat og drikke. Det finnes like mange gode liv som mennesker i verden. Som så mye annet er også dette individuelt og subjektivt. Det jeg skal drøfte i denne artikkelen er hvorvidt innbyggere i den vestlige sivilisasjon kan heve sin livskvalitet, altså få et bedre liv, gjennom alternative måter å se sykdom og helse på. Videre skal jeg ta for meg forholdet mellom biomedisin, den tradisjonelle medisinen med grunnlag i empirisk positivistisk vitenskap, og såkalte alternative behandlingsformer.

 

Som nevnt i innledningen er det gode liv individuelt. Det er derfor vanskelig, om ikke umulig å si folk i vesten ikke kan heve sin livskvalitet gjennom den ”alternative” måten å se helse og sykdom på. For noen er dette den perfekte vegen mot et bedre liv, for andre ikke. Slikt er helt opp til den enkelte. Jeg tror ikke det går an å si at alle ville fått et bedre liv dersom de omfavnet det alternative synet på helse. Slik fungerer verken verden eller mennesket. Individuelle preferanser styrer over slikt og jeg tror ikke det finnes noen allmenn kongevei til det gode liv. Dette er en vei vi alle må lete etter og finne selv. Men kanskje er det alternative et godt sted å starte letingen på, for noen.

 

Det er tydelig at den alternative veien er attraktiv for mange. I dag er det svært mange alternativ medisinere i Norge. Tydeligvis har alternativmedisinen resonert ved store deler av den norske befolkning. Så mange alternativmedisinere sier noe om et gryende marked og en interessert kundegruppe. Mange søker det alternative. Kanskje ut av en missnøye mot helsevesenet som sjelden ser individet eller som en del av en søken etter noe mer. Jeg tror den alternative bølgen kan sees enten som en kritikk av et blindt byråkratisk system eller som en del av en nyreligiøs trend som sprer seg over det ganske land. I mangel av tro på den tradisjonelle Gud har nordmenn snudd seg mot noe annet. Ikoner som ”snåsamannen” eller alternative bevegelser utfyller hullet sekulariseringen skapte når Gud forsvant. Jeg tror alternative behandlingsformer som ayurveda og unani er med på å resakralisere et svært sekulært norsk samfunn. Det behovet mange mennesker har for å tro på noe hellig blir nå i stor grad dekket av en voksende alternativ bevegelse. På denne måten kan man godt si at disse menneskene får et bedre liv fordi det alternative synet på helse dekker det grunnleggende behovet for troen på noe mer mellom himmel og jord. Helse settes inn i en kosmisk og overjordisk sammenheng, jeg tror dette appellerer til mange. Den biologiske medisinen reduserer mennesket og dets helse til funksjoner hos bakterier og virus. Mennesket mister noe av sin påståtte hellighet i møte med den alternative medisinen. Alt i alt tror jeg man kan si at det alternative synet på helse kan gi de som søker ”noe mer mellom himmel og jord” et bedre liv. De som søker et hellig menneske kan nok finne noe i det alternative, dog kanskje ikke bedre helse, rent biologisk.

 

Helsearbeidere i vesten, som har sine ben dypt plantet i en biomedisinsk tradisjon møter store utfordringer når de treffer pasienter med et annet syn på helse og sykdom. De er to forskjellig verdensbilder som møtes; det materialistiske mot det idealistiske. Jeg tror ikke dette problemet har noen enkel løsning. Kanskje kan man komme nærmere en mulig enighet dersom man møtes på felles grunn. Hvor denne finnes er dog et større spørsmål. Kan man forene det materialistiske og det idealistiske? Kanskje kan man enes om at mangelen på sykdom er det viktigste. Uansett er det et vanskelig spørsmål uten noen enkel løsning.

 

Det alternative og det biomedisinske står nødvendigvis ikke i motsetning til hverandre. I hvert fall ikke når det gjelder medisner, behandlinger og lignende. Ikke alltid, men noen ganger. Noen ganger blir det kollisjon mellom behandlingsformer, og noen ganger er det farlig å kombinere de to medisinsk. Det er dog ikke dette som er de største motsetningene mellom de to. Det er snarere ideologiene, som er så radikalt forskjellige. Biomedisinen bygger på en empirisk vitenskapsmodell. Dersom noe skal opptas i legevitenskapen må det vitenskapelig testes og bevises. Man skal være ett hundre prosent sikker på at det virker, det skal ha beviselig positiv påvirkningskraft på menneskekroppen. Ingenting etterlates til troen. Slik er det ikke i alternativmedisinen. Her er det rom for antagelser, tro og følelser. Det viktigste er ikke om noe faktisk virker, men at man føler at det virker. Som et produkt av dette er det mange alternative behandlingsformer hvor placeboeffekten, forventningseffekten, spiller en vesentlig rolle. For eksempel innen for healing eller homeopati som ikke har noen vitenskapelig bevist effekt over hodet. (Ernst E, 2002, "A systematic review of systematic reviews of homeopathy"). Jeg vil altså påstå at disse og biomedisinen står i ideologisk motsetning til hverandre dog kanskje ikke medisinsk. Det er dog ikke alltid tilfellet, så jeg vil ikke si at det alternative alltid står i motsetning til legevitenskapen, men noen ganger er det tilfellet og med rettmessig grunn.

Semiotikk, eller semiologi er læren om tegn, tegnsystemer og språk. Dette er fenomener som spiller en vesentlig rolle i menneskers liv, virke og kultur. Alle menneskelige kommunikasjonsformer er aktuelle for semiotikken. Det være seg bildekunst, litteratur, film eller, mest aktuelt for denne oppgaven; reklame.

”The Coca Cola Company” er et firma som lenge har drevet med reklamering for sine produkter. Fordi reklame er en måte å kommunisere på er fenomenet også interessant i et semiotisk perspektiv. Reklamen tar sikte på at mottakeren skal bli interessert i produktet. Forbrukeren som ser reklamen skal få lyst til å drikke Coca Cola. For at denne effekten skal oppnås må mange ting stemme. Reklamen må forandre seg sammen med menneskene for at den skal kunne appellere til dem, den må passe inn i den tidsmessige og kulturelle konteksten. En reklame fra 60-tallet selger ikke mange colaflasker i det 21. århundre. I denne oppgaven har jeg valgt en reklame nettopp fra det 21. århundre. Den er relativt ny. Den passer inn i min tid og den vestlige kultur.

På den tegnede reklameplakaten ser vi et sammensurium av musikkinstrumenter og andre musikkrelarte artikler som omkranser et par som kysser. Begge har på seg høretelefoner som møtes over dem og danner et hjerte. Over dem kan vi se skyggene av mennesker utfolder seg musikalsk.

Mellom og under alt dette ligger en mengde små sirkler som utfyller hullene i bildet. Mellom noen av musikkartiklene kan også noen Colaflasker sees. Under det kyssende paret er det bilde av et banner med påskriften ”Music is love”. Alt dette jeg nå har beskrevet er farget i rosa og rødtoner og okkuperer den øvre halvdelen av bildet. På den nedre halvdelen kan vi se formen til en stor Colaflaske. Den farget med de samme rød og rosatonene som tingene på den øvre delen av bildet. Inne i flasken kan man se de samme små sirklene jeg har beskrevet tidligere. Plakaten er tegnet slik at det ser ut som om alle instrumentene og menneskene i den øvre delen av bildet har sitt opphav fra den store Colaflasken i bunnen av bildet. Tvers over flasken står setningen ”Live on the Coke side of life”. Det er skrevet slik at ordet ”Coke”, som er skrevet med hvit skrift i motsetning til de andre rosa ordene, oppfattes som flaskens etikett. Under flasken kan man se den øvre halvdelen av Coca Cola logoen i hvitt. Hele dette motivet er tegnet inn på en bakgrunn som begynner gul i den nedre delen og plakaten, men forandrer seg gradvis og er blå i den øvre delen av plakaten.

Dette er plakatens hovedbetydning. Det er slik den ser ut, uavhengig av hvem som ser den. Det er rett og slett den objektive måten å se plakaten på. Dette kalles denotasjon. Det er dog ikke dette som er det viktigste når det er snakk om reklame. Langt viktigere er hva den som ser plakaten, mottakeren, assosierer med det han eller hun ser. Dersom en person som ser plakaten ikke assosierer den med å drikke Cola er det rett og slett noe galt med reklameplakaten. Den har ikke gjort det den skal gjøre. Dette kalles konnotasjon. Bilder, men også ord kan fremkalle helt forskjellige assosiasjoner hos forskjellige individer. Hva man faktisk forbinder med bildet av en Colaflaske er ikke det samme hos alle mennesker. Derfor er det viktig at reklamen gir gode assosiasjoner til det produktet den prøver å selge. Det virker som om denne konkrete plakaten gjør et forsøk på å knytte Coca Cola merket opp mot flere nesten allment anerkjent positive fenomener; Musikk, vennskap og kjærlighet. ”Music is love” står det, og musikken spruter ut fra Colaflasken. Det kan virke som om plakaten prøver å si at Cola er kilden til musikk, vennskap og kjærlighet. Selvfølgelig er ikke dette tilfellet, men det faktum at reklamen kan få mennesker til å assosiere musikk og kjærlighet med Coca Cola er det vesentlige. Sirklene som ligger i bakgrunnen av bildet kan minne om bobler og gi assosiasjoner til Colaens faktiske karakteristikker, man minnes på hvordan Cola smaker og føles. Bildet er tegnet med lyse farger som kan gi et positivt og oppløftende inntrykk. På plakaten får man beskjed om at man skal ”Live on the Coke side of life”. Man skal leve på samme side som musikk, vennskap, kjærlighet og moro. Jeg tror denne reklameplakaten minner oss på hva Cola i dag prøver å være. Borte er plakatene som viser husmødre ikledd firmaets farger som serverer Coca Cola til sine tørste barn. Nå skal Coca Cola være de unges drikk, de populære og kules drikk. De vil ikke lenger assosieres med rolig familieliv. Nå er det musikk, fart og moro som gjelder. Det er det 21. århundre.

Den aktuelle reklameplakaten er et nesten udelt ekspressivt budskap. Den bruker det retoriske grepet pathos for å nå sin målgruppe. Den appellerer til følelser. Den forteller oss at musikk er kjærlighet og den knytter musikk opp mot Coca Cola produktet. Bildet sprudler av positivitet og følelser; Folk danser, kysser, synger og spiller. Plakaten skal tenne en lyst i oss, en lyst på livet, men også en lyst på Cola. ”Live on the Coke side of life” står det også. Dette er bildets appellative budskap. Denne påstanden involverer også følelser fordi den er så nært tilknyttet de andre elementene i bildet, men det er først og fremst en måte å si: ”Drikk Coca Cola” på. Denne reklamen er altså både ekspressiv og appellativ, men den bruker pathos for å få frem sitt budskap; appell til følelser.

Bildene som vises i Cola reklamen er i all hovedsak ikoniske og symbolske. Den symbolske delen av reklamen består av teksten. Bokstaver er symboler, uten noen direkte tilknytning til lyden de utrykker. Meningen til bokstavene er helt konvensjonell. Påskriftene ”Music is love”, ”Live on the coke side of life” og ”Coca Cola”, er altså symbolske. Hjertet som formes av hodetelefonene er også symbolsk. Hjertet er et symbol vi forbinner med kjærlighet, men det er ikke fordi hjertet er et konkret bilde av kjærlighet, eller hinter til fenomenet kjærlighet på en konkret måte. Hjertet er et førkristent symbol som har spredd seg over hele verden. Det har ingen sammenheng med de elektriske signalene i hjernen som kjærlighet er rent fysisk, ingen annen sammenheng enn den konvensjonelle.

Plakaten er i all hovedsak dominert av ikonisk bildebruk. Det vil si at det meste av plakaten viser bilder av gjenstander og fenomener slik de faktisk ser ut. Instrumenter, mennesker og flasker ser ut slik de ser ut i den virkelige verden. De mest dominerende ikonene på plakaten er kanskje den store colaflasken og dessuten menneskene som kysser høyere opp i bildet. Når det er sagt bør det også legges til at plakaten i seg selv domineres av ikoner.

Det kan diskuteres hvorvidt de små sirklene som kan sees over hele plakaten, og kan minne om bobler, er ikon eller indeks. Sirklene kan oppfattes som bobler, det kan derfor argumenteres for at det er snakk om indeks. Det er ikke selvsagt at de skal være bobler, i motsetning til tegningen av gitaren som selvsagt forestiller en gitar. Sirklene viser derimot mot bobler fordi de er plassert i den konteksten de er. En slik sirkel på et blankt ark minner ikke nødvendigvis om noen boble. Jeg tror man kan konkludere med at sirklene er indeks.

Alt i alt kan det sies om denne reklameplakaten at den prøver å appellere ekspressivt ved hjelp av pathos til unge mennesker i begynnelsen på det 21. århundre. Den tar i bruk virkemidler som skaper positive assosiasjoner og følelser. Den spiller på musikk, kjærlighet og vennskap. Plakaten er i all hovedsak ikonisk, men også med bruk av symboler og symbolsk tekst. Coca Cola appellerer her til sin unge kundegruppe.

Mannen som elsket Yngve

1. Filmen "Mannen som elsket Yngve" viser to distinkt forskjellige ungdomsmiljøer. På den ene siden ser vi de politisk interesserte, som hører på tungere musikk, spiller i band, røyker mariuana og unngår rosa boblejakker for en hver pris. Jarle, filmens hovedperson, tilhører denne gruppa. Som en motpol ser vi den andre gruppa som nettopp kler seg i rosa boblejakker og ikke ser ut til å vise interesse for politikk over hode.
2. Som nevnt over er det ganske store forskjeller på hvordan de to ungdomsgruppene fremstår. Den ene er preget av politiske pins (mot EF, mot atomvåpen etc), punk og en generel motstand mot det bestående. Den andre er mye "straightere", klærne er lyse og uten pins, musikken beskrives i filmen som "soft synth-pop". 
3. Jeg tror det er en viktig sammenheng mellom både klær, musikk og politiske holdninger og oppførsel. Dette er nok fordi at i mange ungdomskulturer og subkulturer får man et helt image med på "kjøpet" når man er i gruppa. Gruppa fremstår som en enhet fordi som er med i den har mye til felles, eller tilpasser sine holdninger slik at konformiteten i gruppa opprettholdes. Derfor blir det slik at når man er en del av "punk og kommunisme" kulturen skal man ha visse holdninger og gjøre visse ting. Likeens med den andre ungdomskulturen som filmen viser.
4. Jarle, protagonisten i filmen kommuniserer ganske forskjellig med de personene han er i kontakt med i løpet av filmen. Med sine venner banner han mye, er ikke redd for å si det han mener, og han tar mer plass. Ikke fysisk, men sosialt. Med Yngve er han mye mer lavmeldt, han bruker mykere ord og fremstår nesten som en helt annen person enn når han er sammen med vennene og kjæresten. Med moren er han relativt ærlig, og sier stort sett det han mener. Han banner dog mindre. Det er ikke så godt å si hvordan han kommuniserer med faren, for han gjør ikke så mye av det i løpet av filmen. Det er mest faren som snakker til Yngve, i de få annledningene de kommuniserer. Det virker likevel som han snakker med ham litt på samme måte som med moren.
5. Ungdomskulturer har vært relativt like så lenge fenomenet har eksistert. Den største forskjellen i dag er at det er flere av dem. 

Den Nøytrale Stat

En debatt som nylig har herjet det ganske land er nå i ferd med å falle til ro. I den forbinnelse vil jeg skrive dette leserinnlegget, ikke for å blusse opp debatten igjen, men heller som et  forsøk på  å konkludere den.

Denne debatten har dreid seg om de alltid tilbakvendene emnene kultur, religion og forskjellene mellom disse. Det har dreid seg om det tradaisjonelle muslimske hodeplagget hijab, og hvorvidt dette kan brukes i kombinasjon med en politiuniform. Det er viktig at det her er snakk om at plagget brukes som en del av en statlig uniform. Dette faktum er ganske vesentlig for min oppfatning av saken. Dersom det hadde vært snakk om bruk av hijab i skolen, på arbeidsplassen eller som del av en mindre høytidelig og symbolsk uniform ville saken vært en ganske annen. Da er det snakk om ytringsfrihet. Hijaben er et kulturelt og religiøst utrykk som jeg mener man skal ha full rett til å utrykke i en hver annen sammenheng enn når man er kledd i en politiuniform. Det faktum at det er snakk om nettopp denne uniformen forandrer dog saken mye for min del. 

Politiet er myndighetenes representanter, myndighetenes håndhevere. Det er politiet som, på statens kommando, passer på at lover og regler i landet blir fulgt. Vi kaller politiet for lovens lange arm. Vi kunne like gjerne kalt dem den lovgivende makts lange arm. Statens lange arm. Politiet er statens makt personifisert. Det er nettopp dette som skaper problemer i "hijabsaken". Jeg er av den oppfatning at staten som maktapperat (Ikke som politisk system) skal være kulturelt, politisk og religiøst nøytral. Dette er selvsagt spesielt viktig i et flerkulurelt samfunn, hvor så mange forskjellige demografiske grupper lever og forholder seg til staten. Staten og dens viktigste representanter blant folk skal helst ikke utrykke overbevisninger av noen art.  Jeg diskriminerer ikke, jeg mener heller ikke at noen andre symboler skal være lov på politiets uniform. Synelige partipins eller kors er jeg selvsagt også imot.

Jeg er imor hijab i politiet fordi det ødelegger for statens nøytralitet. Jeg er imot hijab i politiet av samme grunn som jeg er imot statskirken. Staten skal være lik for alle innbyggere i en nasjon. Innvandrere eller ikke, utdannelse eller ikke, sosialist eller ikke. Staten er et system. Et system som skal hjelpe oss, og det skal den gjøre uten å fortelle oss noe. Statens representanter skal ikke utrykke noe. De skal bare hjelpe oss. 

Når det er sagt må jeg også si at jeg kanskje har overdrevet mine synspunkter i dette inlegget. Jeg mener ikke at verden går under hvis politibetjenter kan kle seg i hijab. Jeg mener ikke at staten rotner og forsvinner dersom en slik lov blir vedtatt, selvsagt ikke. Det er bare et skritt tilbake. Akkuratt slik statskirken alltid har vært et skritt tilbake. Kanskje vil staten aldri bli nøytral. Kanskje vil den alltid romme overbevisningene til enkeltmenneskene som utgjør den. Kanskje er det realiteten, men min idealstatet er annerledes. Min idealstat er nøyral.

-Ole Albert Rønning

Analyse av musikk og sangtekst

Pink Floyd: Wish you were here

http://www.youtube.com/watch?v=IXdNnw99-Ic

http://www.lyricsondemand.com/p/pinkfloydlyrics/wishyouwereherelyrics.html

Dream Theater: Just let me breath

Fant ikke link til denne

http://www.lyricsfreak.com/d/dream+theater/just+let+me+breathe_20043351.html

I denne teksten vil jeg gjøre et forsøk på å analysere to musikkverker som klart bærer preg av progressive elementer. Pink Floyd var et band som var svært sjangerangivende for den progressive rocken, mens Dream Theater har hatt mye av den samme rollen innenfor metallen. Det er viktig å huske at selv om disse to bandene på et vis har vært med på å utvikle hver sin sjanger er de svært nært beslektet hva musikk angår. Det kan betviles om vi hadde sett Dream Theater slik de er i dag uten påvirkning fra musikken til Pink Floyd. 

Den progressive musikksjangeren som både Dream Theater og Pink Floyd er representanter for, gjenkjennes ved lange, teknisk kompliserte sanger, og dessuten mer utradisjonelle instrumenter i tillegg til de standardiserte rockeband instrumentene. Den progressive musikken oppsto og hadde sin gullalder på 70-tallet. Altså er Pink Floyd sangen jeg skal analysere laget midt i denne perioden, og er derfor ganske typisk for sjangeren og undergrunns kulturen i tiåret jeg skal ta utgangspunkt i. Det som er interessant er at prog-rocken ikke ble anerkjent av musikkjournalister eller den generelle «musikkeliten» i sitt tiår, og var en typisk undergrunns sjanger. Pink Floyd var et av de første bandene som brøt denne trenden, og bragte den progressive musikken til massene med sitt astronomiske platesalg. Bandets mest selgende album er antatt eid av hver fjerde husstand i Storbritannia.  

”Wish you were here” ble utgitt på plata med samme navn i 1975. Dette albumet er sterkt preget av at bandet hadde mistet en av sine hovedmenn; Syd Barett til psykisk sykdom og narkotika. Og både Roger Waters tekster, og David Gilmours riff viser dette tydelig. Spesielt teksten i sangen ”Wish you were here” er et typisk eksempel, noe jeg vil komme tilbake til. Midten og slutten av 1970-tallet var et tiår preget av ganske forskjellige sjangere fra den Pink Floyd spiller. Slutten av 60-tallet og fremover til denne perioden hadde vært en gullalder for den progressive rocken. Sjangerens fremste artister toppet hitlistene og var blant de mest populære artistene i musikkmagasiner og lignende. Men, denne trenden ble snart snudd. På slutten av 70-tallet vokste Punken frem og ble mer ''mainstream''. Det ble forventet at rocke musikk skulle være enkel og ''rett frem'', noe progmusikken langt i fra oppfylte. Musikken ble sett på som unødvendig pompøs og oppblåst av musikkjournalister. Sjangeren var inne i en nedgangstid. Og det er i nettopp denne perioden, rett før sjangerens nedgangstid for alvor begynner at Pink Floyd, en av sjangerens gudfedre, slipper albumet «Wish you were here» og selger 6 x platina. Jeg tror dette albumet og sangen jeg tar for meg er preget av flere ting hva angår tidsperioden. Først og fremst er det nok preget av medlemmenes personlige inspirasjon og holdning til det å lage musikk. Tekstforfatter Roger Waters' samfunnssyn og verdensbilde er nok også veldig viktig. Waters er kjent for en særegen måte å skrive tekster på; samfunnskritikk, personlige problemer, penger, grådighet, og død er gjennomgående temaer. Dette kan igjen være inspirert av både tiden og nasjonaliteten hans. 70-tallet representerte en virkelig økonomisk oppblomstring i de vestlige landene og materialismen var på virkelig fremmarsj både i USA og i England, som er bandets hjemland. Dette kan ha fyrt opp under Roger Waters anti materialistiske bål og gitt god inspirasjon til både «Wish you were here» og tidligere og etterfølgende album. 

"Wish You Were Here was a very good title for that album. I've often said what that album should have been called was Wish We Were Here because we weren't really." (The Making of 'The Wall')

Dette hevdet Roger Waters i en dokumentar noen år etter at albumet ble laget. Dette er på mange måter et vanskelig utsagn å tolke, men jeg kan gjøre et forsøk. Grunnen til at jeg vil bruke dette sitatet er at jeg tror det forklarer teksten i sangen på en god måte, og gi oss et godt innblikk i hva tekstforfatteren følte i perioden teksten ble skrevet. 

Syd Barrett hadde vært en av Pink Floyds viktigste medlemmer. Han var gitarist, komponerte sanger og skrev tekster. Men, han hadde store problemer med både narkotika og alkohol. Dessuten slet han veldig med psykisk sykdom, og i 1968 måtte han trekke seg fra bandet. Selv om dette albumet ble laget sju år etter denne hendelsen har bandet dedikert to av sangene på plata til Syd Barrett, hvorav en av dem er «Wish you were here». Sitatet over kan prøve å uttrykke en følelse av at bandet ikke var fulltallige uten Barrett, og at de som helhet og band ikke var helt tilstede uten ham. Syd Barrett døde av kreft i 2006. Det kan selvfølgelig også bety mye annet; Bandet hadde virkelig blitt berømte som musikere og det kunne ha skapt en vis distanse til resten av verden. Jeg tror mye av teksten til sangen oppsummeres i dette sitatet.  

Nå som vi vet at medlemmene i Pink Floyd, og i hvert fall tekstforfatter Waters hadde en følelse av å ikke være til stede i virkeligheten, tror jeg at teksten i sangen gir mer mening. Noe som i utgangspunktet kanskje kan virke som en enkel tekst om kjærlighet mellom to personer, får en dypere mening. Jeg tror sangen helt klart handler om en følelse av uvirkelighet, og hva som faktisk er det sanne og virkelige her i livet. «So you think you can tell heaven from hell?» og «We're just two lost souls» er sitater jeg tror taler høgt for denne tolkningen. Med historien om Syd Barrett i bakhodet tror jeg tittelen på sangen forklarer seg selv. Disse temaene går igjen gjennom hele teksten. Hva er det virkelige i en uklar verden full av gråtoner?
Teksten i «Wish you were here» benytter seg av ganske tradisjonelle språklige virkemidler. Enderim går igjen gjennom hele teksten. Både i de to versene og i refrenget er det ganske tradisjonelle enderim som blir brukt. Tell, hell, here, year, etc. Dessuten brukes selvfølgelig også metaforer som språklig virkemiddel, noe som også er veldig utbredt i sangtekster. Når Waters skriver «Lead role in a cage» i andre vers tror jeg ikke han tenker på et fysisk bur. Jeg tror snarere han bruker ordet 'bur' som metafor for den verden vi lever i, hvor man kan føle seg veldig innestengt. Kontraster brukes også mye i versene; «Heaven from hell» , «Blue skys from pain», «Hot ashes for trees» også videre. I denne teksten er lista med kontraster lang. Jeg tror at den er skrevet på denne måten for å vise hva slags forvirrende kontrastfull verden vi lever i. Dessuten konfronterer den lytteren med spørsmålet: «Er du helt sikker på at du vet forskjellen på sort og hvitt, kan du, i den verden vi lever i si med sikkerhet at du vet hva som er hva?» Jeg tror tekstens ytterste hovedmål er å få lytteren til å stille spørsmål ved verden og ved sin eksistens. Jeg tror også at den lykkes. 

Hvis du hører godt etter i starten av «Wish you were here» -låta hører du at starten skal høres ut som en radio som skifter kanal. Radioen er blant annet inne om et snakkeprogram, og en av Tsjajkovskijs symfonier før den til slutt ender opp på en ''kanal'' hvor denne sangen blir spilt. Jeg tror at denne måten å simulere at sangen blir spilt på en radio, som faktisk ikke fins er en god måte å forsterke teksten på. Lytteren blir presentert for sangen på en annen måte enn hva som er vanlig, dette kan føles uvant og rart og dermed gjøre det lettere for den som hører sangen å identifisere seg med teksten. På slutten av sangen forsvinner musikken gradvis, mens lyden av vind dominerer lydbilde mer og mer. Vi får følelsen av at låte på en måte forsvinner i vinden. Personlig får jeg en slags følelse av at sangen jeg nettopp hørte var en slags drøm, og at jeg nå er tilbake i den fysiske verden. Igjen tror jeg dette er elementer som er lagt til for å forsterke teksten, men antagelig også for at sangen skal skille seg ut musikalsk. 

Musikken i «Wish you were here» domineres av en akustisk, forholdsvis sped, gitar som spiller et enkelt fingerspill i versene og et ørlite grann mer aggressivt riff i refrenget. Trommene ligger diskret i bakgrunnen og stikker seg ikke frem, mens keyboardet er ytterst minimalt og dominerer aldri. Det er mer som en forsterker på den stemningen sangen lager. Når heller aldri vokalisten tar all oppmerksomheten noen gang i sangen, følger det at lytteren på ingen måte blir overveldet med auditive inntrykk. Sangen avsluttes med en enkel gitarsolo som også er akustisk. Når sangen er slutt sitter ihvertfall ikke jeg igjen med følelsen at dette var noen spesielt pompøs, eller komplisert sang. Sånn sett ligger nok denne låta langt nærmere den klassiske rocken enn den progressive. Sangen er ikke spesielt lang, ikke spesielt kompleks, og den bruker de vanlige bandinstrumentene. Likevel syns jeg låta er spesiell. Den skaper en hvis uvirkelig og intens stemning selv med sine enkle midler, på en måte jeg synes er unik. 

Nå skal jeg bevege meg over i en tidsperiode som ligger langt nærmere vår egen. Året er 1997; Ole-Albert Rønning begynner på skolen og Dream Theater lager plata «Falling into infinity» med låta «Just let me breath». Et album laget av et band med så enorm teknisk kompetanse at man må gi seg over. Mike Portnoy er blitt kåret til verdens beste progressive trommeslager flere ganger enn noen annen, John Petrucci er blitt kåret til verdens beste gitarist, og bassist John Myung er anerkjent som en av verdens aller beste bassister. Dream Theater innehar en merittliste få andre band kan vise til. Dette gjenspeiles også selvfølgelig i musikken deres. Den preges av et komplekst og teknisk lydbilde, der mye skjer på en gang. Jeg tror bandets musikk bevist prøver og overvelde oss. Musikken generelt og «Just let me breath» spesielt lar oss, ironisk nok, ikke puste. Dette tror jeg at antagelig er gjennomtenkt i denne sangens tilfelle, men det vil jeg igjen komme tilbake til. 

90-tallet markerte begynnelsen på informasjonsalderen slik den er i dag. Salget av datamaskiner begynte for alvor og en mengde merkevarer vi tar for gitt i dag ble lansert: ”World Wide Web” og Microsofts ”Windows”, dessuten ble e-post populært. Man kan si at 90-tallet var tiåret som åpnet den virtuelle verden for massene. Digitale hjelpemidler ble en realitet. Verden slik vi kjenner den i dag, hvor informasjon lenger ikke er avhengig av papir eller en telefonledning for å bevege seg var formet. Dessuten var dette tiåret, som i dag, preget av en stor underholdningskultur. Man kunne bli underholdt gjennom alle medier. Selvfølgelig gjennom musikk og film, men nå også gjennom internett og dataspill. Reality underholdningen så også dagens lys i dette tiåret. Kanskje ble mennesket et mer innaktivt vesen. Maskinenes rolle i våre liv ble kanskje på et vis større. 

I Dream Theaters ”Just let me breath” mener jeg at man helt tydelig kan lese en vis frustrasjon over et samfunn fult av lett underholdning man ikke trenger å tenke over. Det er tydelig at tekstens forfatter Mike Portnoy ikke har mye til overs for et maskindrevet samfunn der den menneskelige hjerne er blitt så til de grader tilsidesatt. ”Just close your mind, you can find all you need with your eyes” skriver han. Hvis man leser gjennom teksten til denne låta tror jeg ikke det er så vanskelig å se hva det er Portnoy prøver å kommunisere. ”The big machines take care of you until you kill yourself”. Dette utsagnet taler sitt tydelige språk om menneskets indirekte rolle i sitt eget liv. Her ligger det både en frustrasjon over samfunnets utvikling og dessuten også en kritikk av informasjonsalderens bakside, for linjen over forsetter med: ”And then the sales og through the roof”. Rett og slett et oppgjør med en verden der alt er verdt sin sum penger. Alt i alt tror jeg kommuniserer ”Just let me breath” en misnøye med et samfunn der mennesket er et indirekte og mindre mentalt bevist vesen, som styres av maskiner og pengenes makt. Dessuten en kritikk av ”idiotiseringen” av mennesket og kanskje også med samfunnet generelt. ”Feed my head with simple thoughts”.

Dream Theater bruker også noen språklige virkemidler når de skriver sanger, dette gjelder selvfølgelig også for ”Just let me breath”. Det blir selvsagt tatt i bruk enderim, men ikke så mye som man skulle tro. Dette virkemiddelet brukes noe i versene, men ikke i det hele tatt i refrenget. Sangen støtter seg på at musikken kan bære frem teksten på en god måte uten støtte fra enderim. Dette kan gi inntrykk av at sangen blir litt brå, og at teksten ikke flyter så godt i forhold til for eksempel Pink Floyds sang. I denne sangen er andre virkemidler mer viktig. Allusjoner blir flittig brukt. I andre vers synges det: «A daily dose eMpTyV». Dette er selvfølgelig er ordspill på MTV, og det er klart at Mike Portnoy ikke har så mye til overs for denne kanalen som faktisk var den første kanalen som introduserte reality-Tv i akkurat denne tidsperioden. Dessuten blir navnene til både Shannon Hoon og Kurt Cobain brukt. Dette er nok igjen for å trekke paralleller til et samfunn hvor døden er en god overskrift. Begge disse var profilerte musikere som døde i en tidlig alder. Metaforer blir brukt også her. Når det står «The big machines take care of you until you kill yourself» mener ikke tekstforfatteren at en stor maskin tar seg av deg til du dør; Jeg tror snarere han mener et samfunn som er dominert av at maskiner styrer menneskers liv, på godt og vondt. Dessuten tror heller ikke at tittelen skal få frem et fysisk ønske om å få mer luft til lungene, men heller et ønske om mer personlig plass og menneskelighet i en kynisk mekanisk verden. Det er langt ifra bare språklige virkemidler som gjør Dream Theaters sang til et godt stykke musikk, kanskje viktigere er musikken. Som sagt, et felt dette bandet virkelig mestrer.

Denne sangen starter med et riff på gitar som etter få sekunder blir underbygget av et aggressivt trommespill og deretter et enkelt bassriff. Sangen bygger seg gradvis opp før vokalist James Labrie begynner å synge på sin særegne, på et vis «store» måte. Under hele første vers er det bare trommer og bass som spiller før hele bandet kommer til i refrenget. Gjennom nesten hele sangen ligger det flere lag med gitar, og riffet forandres hele tiden. Trommene er gjennomgående ganske teknisk kompliserte og skaper, sammen med bassen og keyboardet, et stort og aggressivt lydbilde, som forsterker tekstens sinte budskap. Med andre ord ganske forskjellig fra Pink Floyds spinklere sang.

Det er viktig å huske at selv om begge bandene jeg skriver om har samme musikalske røtter, spiller Pink Floyd progressiv rock mens Dream Theater spiller progressiv metall. Forskjellen kan vi høre i disse to sangene. Pink Floyd spiller fokusert og rolig, men fortsatt intenst. Dream Theater, hardt og teknisk opp imot perfekt. Selv om «Just let me breath» ikke er noen typisk Dream Theater sang hva tekst angår ( De bruker ofte mer enderim som skaper mer flyt) er musikken veldig typisk. Og i denne sangens tilfelle passer musikken svært godt til den brutale, huggene teksten. Igjen handler det om at både tekst og musikk er med på å skape en stemning rundt det musikalske verket. I denne sangen er det som sagt en aggressiv stemning som gjelder. Sangen prøver å skape en oppmerksomhet hos lytteren rundt temaet sangen tar opp, ved å dra ham/henne inn rått og brutalt.

Etter å ha analysert disse tekstene er det ikke noen tvil om at sangtekster er en god og kanskje til og med effektiv måte å kommunisere med omverden på. Budskapet kommer frem kort og konsist og kan forsterkes av det retoriske våpenet musikk kan være. Sangens budskap blir dessuten underbygget av artistenes rykte og fanskare. Er artisten kjent og respektert, som Pink Floyd, vil antagelig flere adoptere budskapet sangene deres sender ut. Det er ikke vanskelig å finne artister og fans som har samme syn på verden. Fordi mennesker ofte finner seg idoler og se opp, og disse idolene ofte er musikere er de stilt i en særstilling når det gjelder å proklamere et budskap. Det er også en grunn til at både evangeliske kirker, propagandastater opp gjennom historien og storstilte innsamlings aksjoner bruker musikk; Musikk har en enorm effekt på mennesket. Den skaper sympati, sinne stolthet og kanskje til og med kjærlighet. Musikken er på sitt verste et våpen for propaganda og på sitt best en guds gave. Uansett vil musikken alltid være der det er mennesker. 



Kilder:

4/12: 
Wikipedia.org
Pinkfloyd.com
Progarchives.com

9/12:
Wikipedia.org
Pinkfloyd.net

11/12:
«The making of 'The wall'» (Video)
Progarchives.com
Wikipedia.org

13/12:
Wikipedia.org
Progarchives.com
Dreamtheater.com

15/12:
Wikipedia.org
Progarchives.com
Dreamtheater.com

17/12

Youtube.com

Lyricsfreak.com

Lyricsondemand.com

Flicker.com

Kunstneriske Stilepoker

Gresk Antikk

Epoke for kunst og kultur som varte frem til ca. år 500, og har hatt stor påvirkning på senere epoker, spesielt renessansen. Var inspirert av Egyptisk kunst, og satte mennesker i fokus. Kunsten var dominert av skulpturer.

Romersk Antikk

Denne perioden ble svært påvirket av den greske antikken. Kunstnere kopierte mange greske skulpturer, og vi kan derfor takke dem for at mye gresk kunst er blitt bevart for ettertiden. Den epoken er også dominert av skulpturer, men disse forestilte ofte guder, eller mektigepersoner. Ofte var de laget for å vise den romerske kulturs stolthet. 

Romansk

Den romanske kunstepoke oppsto ca. år 1000 og varte til ca. 1200. Den kom til utrykk stort sett gjennom arkitektur og bildekunst og var sterkt preget av religion. Mari og Jesus var svært vanlige motiver.

 

Gotisk

Den gotisk kunsten er først og fremst kjent gjennom store byggverk, hvorav katedralene er de mest kjente. Det som skiller en gotisk katedral fra en romansk er spisse buer, større bruk av skuplturer som dekorasjon, og at de er generelt høyere. 

Renessanse

"Renessanse" betyr gjennfødelse og var et forsøk på å gjennopplive antikkens stil og ideologi. Man kan se på skulpturer fra denne epoken at de likner veldig på romerske og greske skulpturer. (Eks. Michelangelos "David" statue). Dessuten ble malerkunsten forbedret; perspektiv teknikken ble utviklet, og kunstnere ble flinkere til å tegne menneskekroppen mer realistisk.

 

Barokken

Barokken som kunstrettning begynte på 1600-tallet.  I denne perioden skulle kunsten være overdådig og kanskje litt overdrevet. I bildekunsten ble virkemiddlene brukt på en mye mer dramatisk måte. Lys og Farge skulle skape en teatralsk virkning. 

Kilder:

Wikipedia.org
Kunstweb.no
Flicker.com

En Kulturkollisjon

I NRKs TV program «Den Store Reisen» reiser tre familier på tur til tre forskjellige stammer i Afrika, Sør Amerika og Asia. Tre stammer som blir kalt både usiviliserte og primitive flere ganger i programmet. Etter å ha sett episode to av denne mye omtalte serien er jeg nødt til å spørre meg hvem som er de primitive og usiviliserte i denne sammenhengen. Er det primitivt i ordets negative forstand å ta avstand fra den suverent materialistiske verden vi lever i? Er det usivilisert å tilpasse sin egen kultur gjesters behov? Det blir dessuten hevdet at en av stammene blir betalt for å kle seg nakne for dermed å understreke fordommer vestlige har ovenfor dem. Dette er irrelevant i en stor del av oppgaven jeg nå skal skrive, men jeg vil komme tilbake til dette mot slutten. Jeg mener det er ganske rart at vi blir overasket over at en gruppe mennesker som blir eksponert så til de grader i et offentlig rom ønsker betalt for dette. Man kan jo prøve å sette seg selv i den samme situasjonen. 

Jeg vil nå ta utgangspunkt i et par kommunikasjons situasjoner hos to av familiene. Familien 
Berg og familien Alsos. I en sammenheng der det verbale språket er satt nesten helt ut av spill blir nonverbal kommunikasjon veldig viktig. Kroppspråket blir ens eneste middel for å kommunisere med sine medmennesker, med mindre man har ett språkøre av sirkus kvalitet. Problemet er ofte at kroppspråket er forskjellig fra kultur til kultur, men det er selvfølgelig ofte fellestrekk. Kroppspråket, og å tolke dette ser vi helt klart at de to familiene har forskjellig grad av suksess med. Dessuten er det stor variasjon i hvordan de to familiene tilpasser seg kulturen de i tre uker skal være en del av. 

Først vil jeg skrive litt om situasjonen der familien Berg ikke er fornøyde med soveplassene de er blitt tildelt, og prøver i en desperat «samtale» foran bålet i Himbaenses leir å kommunisere seg til at hele familien får sove sammen. Som tidligere nevnt er verbal kommunikasjon utelukket, og kroppspråket blir veldig viktig. De signaliserer og gestikulerer med hendene og peker på hverandre og på en hytte, for å vise at det er der de vil sove. Her er det mye som går galt. Familien Berg er enten helt uvitende om hva som faktisk foregår, eller de er helt uvillige til å tilpasse seg kulturen de har havnet i. Jeg syns det er rart at innbyggere i et land som Norge, som er så opptatte av at fremmedkulturelle skal tilpasse seg vår kultur, er så motvillige til å ofre litt på integreringens alter. Holdninger spiller nok en stor rolle her. Familien Berg er ikke villige til å legge til side sine holdninger om at et komfortabelt liv er viktig selv om de har havnet i en helt ny situasjon. Diskusjonen ender med at en oppgitt Himba legger stammens tradisjoner til side og tilbyr familien høvdingens hus. 

Jeg vil gjøre meg ferdig med familien Berg før jeg går over til familien Alsos. Det er en annen kommunikasjonssituasjon som er helt mislykket mellom familien og den afrikanske stammen, og denne i større grad enn den som er nevnt over. Det er snakk om situasjonen der noen av kvinnene i stammen prøver å kommunisere med familien eldste datter og moren hennes. Her mislykkes både kroppspråket og det verbale språket. Forutinntatthet er også viktig. Himba kvinnene prøver å bli kjent med nordmennene og spør blant annet om deres sinnstilstand, dette blir på et punkt tolket som en påstand om at det er viktig for dem å bruke solkrem. God dag mann, økseskaft. Dessuten nekter de to trønderne og ha noen for for kroppskontakt med afrikanerne noe som selvsagt blir tatt ille opp blant de menneskene som prøvde å vise kjærtegn. Jeg tror disse to situasjonene viser svært godt hvor store konflikter det kan bli når to kulturer møtes og man ikke er villig til å gi slipp på noe av sin egen kultur. Det blir en stor kollisjon.

Familien Alsos lyktes i større grad i sitt møte med den kulturen de skulle oppholde seg i. Her vil jeg først skrive om situasjonen der denne familien blir tildelt sengplasser. Jeg tror man med hendelsene i ryggen kan påstå at dette gikk litt mer knirkefritt en Berg familiens møte med sove mulighetene. Alsos familien aksepterer stammens regler om at menn og kvinner skal leve adskilt, og de forstår dessuten ganske fort (med effektiv bruk av kroppspråk) hva som foregår. Etter dette spør faren i familien hvordan de gjør det når slekten skal videreføres. Her tar det litt tid før mennene i Mentawai stammen forstår hva han mener. Naturlig nok, jeg tror det kan karakteriseres som vanskelig å fremstille et sånt spørmål bare med bruk av hendene. Det er derfor imponerende når det faktisk blir forstått og han får svar. Om han skjønner dette svaret eller ikke er jo ikke så lett å svare på. Alt i alt mener jeg at dette er en vellykket kommunikasjonssituasjon på tross av, eller kanskje på grunn av at den er på tvers av to svært forskjellige kulturer. 

Så vil jeg ta opp en situasjon som virket på meg som den eneste vellykkede bruken av verbal kommunikasjon. Ved hjelp av medbragt tørrfisk fra Lofoten lager familien bacalao til Mentawai stammen. At denne maten blir heller labert tatt i mot er irrelevant i denne sammenhengen. Poenget er at når en av mennene i stammen smaker på maten spør faren i Alsos familien på mentawaienes språk: «Ikke godt?» hvorav mannen svarer, selv om han helt klart ikke mener det: «Godt». Jeg kunne ikke forstå annet en at disse to menneskene faktisk forsto hverandre verbalt. Det mener jeg er ganske imponerende etter å ha befunnet seg i en kultur i mindre enn 24 timer. Jeg vil derfor konkludere med at Alsos familien generelt og faren i familien spesielt, lykkes mye bedre i sin kommunikasjon med den «primitive» stammen, enn familien Berg. 

Nå vil jeg ta utgangspunkt i en kommunikasjon situasjon i episoden og analysere denne med kulturfiltermodellen. For å gjøre dette vil jeg bruke situasjonen nevnt over hvor eldste datter og mor i familien Berg prøver å kommunisere med noen av kvinnene i Himba stammen. Her prøver en av kvinnene å og si at hun er glad for at familien er der. Dette er budskapet hun sender, den intenderte meldingen. Denne går gjennom hennes kulturfilter. Her formes den intenderte meldingen av hennes kulturelle oppvekst, tradisjoner, kunnskap, og alt annet som er innebygd i hennes måte å kommunisere på. Meldingen er både verbal og nonverbal, i dette tilfellet beveger hun seg mot mottakeren å prøver å ta rundt henne, dette er den nonverbale delen av kommunikasjonen. Den er dog fremmedkulturell og ikke så lett og forstå for nordmenn som ikke har kunnskap eller vilje til å tilpasse seg kulturen. Så prøver mottakeren, som her er Berg familiens eldste datter å innhente budskapet i meldingen. Hun er ikke en passiv mottaker, hun må anstrenge seg for å innhente den intenderte meldingen. Denne går gjennom hennes kulturfilter og her justeres den etter hennes kulturelle forutsetninger. Dette fører til at hun sier at hun ikke forstår hva Himba kvinnen sier, og hun skyver seg vekk og prøver å unngå hennes kroppslige kontakt. Dermed blir kanskje ikke meldingen mottatt som det vennlighets tegnet den var ment som. Dette skjer i en kontekst, og i en innbyrdes relasjon mellom avsenderen og mottakeren. De to står og fører en samtale. Konteksten dette foregår i er et TV-program. Alt blir filmet, og stammen er helt sikkert betalt godt for å være med å programmet. Dermed er det viktig å si at denne kommunikasjonsituasjonen kanskje ikke hadde oppstått hvis det ikke hadde vært for konteksten. Det kan vi aldri vite. 


Så kan man jo spørre seg om dette underholdningsprogrammet bare skaper flere fordommer vi vestlige har overfor såkalte «primitive kulturer» eller om et slikt program faktisk bedrer forståelsen. Dette er enda mer aktuelt når vi vet at NRK betalte en av stammene spesielt for å kle seg i den tradisjonelle «drakten» vi ofte tenker på når vi hører om indianere i Amazonas. Det NRK da gjør er å spille på de fordommene vi allerede har, uten å avkrefte noen, eller skape ny kunnskap rundt temaet hos seeren. På den måten kan vi jo helt klart si at programmet underbygger fordommer vi allerede har dog uten å skape noen nye. Men det er bare å fortelle en del av sannheten. Det er ikke bare stammer utenfor sivilisasjonen som blir eksponert i denne serien det er også tre norske familier. Serien viser derfor hvordan noen fra en vestlig kultur vil tilpasse seg noe som er veldig forskjellig. Kanskje spiller serien også på fordommer om nordmenn? Dessuten er serien en ypperlig måte å skape debatt på som vi har sett de siste ukene, og dette er ofte positivt.